Noe som virkelig irriterer meg er matbutikker som er dårlige på å plukke vekk varer som er gått ut på dato! I min faste dagligvarebutikk er de tydeligvis ekstremt gode, for jeg har aldri opplevd hverken muggen paprika, slappe tomater eller pålegg som har gått ut på dato. Slik er det tydeligvis ikke overalt, og jeg merker det stort sett hver gang jeg må handle et annet sted. I dag hadde jeg en spennende plan, nemlig å handle inn så jeg kunne lage en skikkelig hjemmelaget fiskesuppe til uken. Siden jeg hadde med meg ei venninne på handletur, som absolutt skulle ha noe i en annen butikk enn min vanlige, endte jeg med å handle der. Jeg kjøpte blant annet salmalaks til over 350 kroner, noe det absolutt er verdt. Skuffelsen var derfor mega stor da jeg kom hjem og så at den gikk ut på dato i går! Dessverre pleier jeg ikke å ta vare på kvitteringen, og butikken ville selvsagt ikke gi meg ny vare da jeg klaget! Siste gang jeg handler der, uten tvil!

Teit spørsmål. Men jeg stiller det likevel. Fordi jeg blir litt trist av tanken om at sommeren nok en gang kommer til å gå over til høst. Høst kan for så vidt være en grei årstid. Men hadde det ikke vært for fargene på trærne, så hadde den vel trengt tatt ikke vært så mye å skryte av. Spesielt med tanke på at høst betyr at det ganske snart vil bli vinter. Og den eneste dagen som er verdt å snakke spesielt positivt om i løpet av denne årstiden, er julaften (kanskje ikke overraskende nok). Ellers består vinteren av sørpe, snø (om man er heldig, eventuelt), vind, kulde, motløshet og vinterdepresjon. Flere ting som sammen utgjør en ganske mørk tid – ikke bar bokstavelig talt, men også mentalt. Nok om vinteren. Sommeren er jo den årstiden vi er i nå. Og er det ikke typisk? Hvordan man liksom aldri klarer å leve i nuet, men hele tiden trekker fortiden eller fremtiden frem som om det har noe som helst med livet å gjøre? Hvorfor snakker jeg så sutrete om vinteren nå som jeg er midt i lyseste sommeren? Menneskehjernen er vanskelig å forstå seg på. Hjernen min har vanskelig for å forstå hjernen min. Nei, vet du hva. Her er sommeren og her er jeg. Nå er det kveld, og det skal bli nok en fin sommerkveld selv om et noe faretruende, tjukt teppe av skyer dekker himmelen. I morgen tror jeg været blir dårligere, men det er helt greit. Jeg kan vel lære å sette pris på det også.

Da vi flyttet til Narvik kom vi rett fra stress og mas i Oslo, lange køer i rushtrafikken, eksos, mas og stress. Det eneste vi så av dyreliv var duene på Karl Johan og de er ikke mye å skryte av. Vi kjøpte oss hus i fjæra og det var helt fantastisk. Ro og fred, ingen rushtrafikk, ingen køer i det hele tatt. Fra huset har vi utsikt til flotte fjell, med snø på toppene året rundt, og fjorden rett nedenfor husveggen. Vi kan stå på verandaen og fiske. Midnattssolen skinner inn i stue og kjøkken. Først så vi krusninger på vannet, det kunne være bølger eller vinden, men det kom flere, og det var stille på fjorden. Så så vi det- det var sniper. Nydelige sniper rundt 7-8 stykker. Så elegante og flotte i havet. Vi har sett havørna. Stor og flott. Hun var så nære at vi ble litt skremt. Hun kom sveipende rett over hustaket og fløy lenge frem og tilbake foran huset langs fjæra. Hun var nok på jakt etter mat. Minken lever mellom steinene i fjæra. Den er vanskelig å få øye på, men vi har sett den en sjelden gang når vi har gått tur i fjæra. Nå bor vi ikke i fjæra lenger, men kan se dyrene på internett samtidig som vi spiller casino.

I kveld så skal jeg og hele vennegjengen ha en spillkveld. Vi har planlagt det i lang tid ettersom det aldri passer for alle. Dermed har vi holdt av denne dagen i lang tid og det blir utrolig bra tror jeg. Alle skal ha med seg ett eller flere brettspill slik at vi har en del å velge mellom. På denne måten vil vi kunne ha mange forskjellige å velge mellom. Da må det minst være noen som alle er enige om spille. Vi har kjøpt inn en del vin så det komme nok til å bli veldig gøy og promillen vil nok bli gøy utover kvelden tenker jeg. Nå har jeg allerede begynt å gjøre klar for kvelden, vi skal lage noen småretter også. Litt sånn tapas sånn at man har noe å spise på slik at ikke alkoholen går rett i fletta. Jeg gleder meg veldig til alle kommer og til å snakke med alle å høre hva som har skjedd siden sist. Det er jo mange som kommer som jeg ikke har snakket med på lenge.

Jeg er jo så forelska, men han jeg er forelska i, han vet ikke om det. Tror jeg da. Jeg tror ikke han vet om det. Men noen ganger skulle jeg tro han var forelska i meg også. Jeg tør ikke si hvem det er her, da. Siden han kanskje leser her. Jeg vil ikke gi noen hint heller, for det tør jeg ikke, sånn i tilfelle han ikke er interessert i meg. Det hadde vært så pinlig om han hadde visst at jeg liker han så godt som jeg gjør og så liker ikke han meg på samme måte. Da tror jeg at jeg hadde sunket dypt og langt under jorda! Men hva skal jeg gjøre for at han skal oppdage meg da? Jeg har jo sett at han ser på meg. Ikke bare av og til, men nesten hele tiden når vi er sammen. Men da er det jo andre der også, så kanskje han tror at jeg ikke ser at han ser på meg. Det virker nesten som om han sitter og dagdrømmer, siden han bare sitter der og glor. Tenk om han liker meg også. Eller kanskje han vet at jeg liker han og så skal han se hva jeg gjør eller ikke gjør. Æsj, nå følte jeg meg helt teit. Jeg vet jo ingenting. Det beste hadde vel vært på bare hoppe i det og spørre han. 20 sekunders pinlighet. Det kan ikke være verre enn å få nei.

Den met ydmykende opplevelsen jeg har hatt på Old Trafford var utvilsomt å se siste hjemmekamp i serien i 2006 (eller var det 2005?). Chelsea hadde nettopp vunnet serien for første gang siden 1955. Med Abramovitsj sine milliarder og en viss portugisisk manager ved roret virket de uslåelige. Drogba, Terry, Lampard, Duff, Robben, Cech, Cole, Ballack – et bunnsolid lag bygget på fysikk, innsats, organisasjon og en god dose rendyrket kvalitet. Men United er nå engang United. Vi hadde kommet til kort i serien, men i siste seriekamp skulle vi gi dem noe å tenke på i sommerferien. Et tydelig signal om at vi ville gi dem kamp til neste år. At vi kun hadde lidd et lite nederlag og ville reise oss igjen. Før avspark hadde United spillerne applaudert de nyslåtte seriemesterne inn på banen. Sørgelig nok skulle de fortsette å være gjestmilde verter. Vi fikk juling 3-0. Der og da virket det som om Mourinho æraen skulle vare evig. At Chelsea ville vinne hvert seriemesterskap i overskuelig fremtid. Slik gikk det heldigvis ikke, Sir Alex Ferguson skulle sørge for det, men der og da, i april 2005 eller 2006, så fremtida svart ut. Det hører med at jeg ikke fikk med meg en eneste kamp i løpet av David Moyes sin tid som trener. Da hadde jeg nok hatt vanskeligere for å velge min mest ydmykende opplevelse på hjemmebane, gitt.